Følgende tekst ble lest opp på et møte ved Den internasjonale arbeiderforening i 1872, før den ble trykt i avisen The International Herald.

Eiendommen til jorda er den opprinnelige kilden til all rikdom, og den er blitt det store problemet hvis løsning arbeiderklassens fremtid avhenger av.

Jeg har ikke tenkt å gå inn på alle argumentene som forkjempere for privat jordeiendom – jurister, filosofer og politiske økonomer – har kommet med, men nøye meg med å konstatere at de har gjort sitt ytterste for å skjule erobringens primitive faktum under dekke av «naturrett». Hvis erobring utgjorde en naturrett for de få, trenger de mange bare å samle tilstrekkelig styrke for å vinne naturretten til å gjenerobre det som er tatt fra dem.

I historiens løp har erobrerne funnet det praktisk å gi sine titler, som opprinnelig var avledet av rå makt, en slags sosial status ved hjelp av lover de selv har innført.

Endelig kommer filosofen og viser at disse lovene innebærer og uttrykker menneskehetens allmenne samtykke. Hvis den private eiendomsretten til jord virkelig er basert på et slikt allment samtykke, vil den selvsagt opphøre i det øyeblikk flertallet i et samfunn ikke lenger ønsker å opprettholde den.

Men hvis vi ser bort fra de såkalte «eiendomsrettighetene», vil jeg hevde at den økonomiske utviklingen i samfunnet, økningen og konsentrasjonen av mennesker, selve omstendighetene som tvinger den kapitalistiske bonden til å anvende kollektivt og organisert arbeid i landbruket, og til å ta i bruk maskiner og lignende innretninger, mer og mer vil gjøre nasjonaliseringen av jorda til en «samfunnsmessig nødvendighet», som ikke noe snakk om eiendomsrett kan avhjelpe. Samfunnets tvingende behov vil og må tilfredsstilles, endringer diktert av samfunnsmessig nødvendighet vil gå sin egen vei og før eller senere tilpasse lovgivningen til deres behov.

Det vi trenger, er en produksjon som øker daglig, og dette behovet kan ikke tilfredsstilles ved å la noen få individer regulere den i henhold til sine innfall og private interesser, eller ved å ignorere jordas krefter. Alle moderne metoder, som vanning, drenering, damppløying, kjemisk behandling og så videre, burde anvendes i landbruket som helhet. Men den vitenskapelige kunnskapen vi besitter, og de tekniske hjelpemidlene vi har til rådighet, som maskiner osv., kan bare brukes med hell dersom vi dyrker jorda i stor skala.

Hvis det viser seg at dyrking i stor skala (selv i sin nåværende kapitalistiske form, som degraderer dyrkeren selv til et rent arbeidsdyr) er så overlegen, fra et økonomisk synspunkt, i forhold til liten og stykkevis dyrking, ville det ikke gi en økt impuls til produksjonen hvis det ble anvendt i nasjonale utstrekninger?

Befolkningens stadig økende behov på den ene siden, og de stadig økende prisene på jordbruksprodukter på den andre, er et ugjendrivelig bevis på at nasjonalisering av jorda er blitt en samfunnsmessig nødvendighet.

Slik reduksjon av landbruksproduksjonen som skyldes individuelt misbruk, vil selvfølgelig bli umulig når dyrkingen foregår under kontroll av og til fordel for nasjonen.

Alle borgerne jeg har hørt her i dag i løpet av debatten om dette spørsmålet, forsvarte nasjonalisering av jord, men de hadde svært ulike syn på det.

Det ble ofte henvist til Frankrike, men med sitt bondeeierskap er det lenger unna nasjonalisering av jord enn England med sitt godseierskap. I Frankrike er jorda riktignok tilgjengelig for alle som kan kjøpe den, men nettopp denne tilgjengeligheten har ført til en oppdeling i små parseller som dyrkes av folk med små midler, og som hovedsakelig er avhengige av å dyrke jorda ved egen og familiens innsats. Denne formen for jordeiendom og den stykkevise dyrkingen den nødvendiggjør, samtidig som den utelukker alle moderne landbruksforbedringer, gjør jordbrukeren selv til den største fienden av samfunnsmessig fremgang og fremfor alt av nasjonalisering av jorda. Han er lenket til jorda som han må bruke all sin livskraft på for å få en relativt liten avkastning, han må gi bort mesteparten av sin produksjon til staten i form av skatter, til rettsvesenet i form av saksomkostninger og til ågerkarlen i form av renter, og han er fullstendig uvitende om sosiale bevegelser utenfor sitt lille arbeidsområde, men likevel klamrer han seg med fanatisk hengivenhet til sin jordflekk og sin rent nominelle eiendomsrett til denne. Slik har den franske bonden blitt kastet inn i et skjebnesvangert motsetningsforhold til industriarbeiderklassen.

Siden bøndenes eiendomsrett er det største hinderet mot nasjonalisering av jord, er Frankrike i sin nåværende tilstand absolutt ikke det stedet hvor vi må lete etter en løsning på dette store problemet.

Å nasjonalisere jorda for å leie den ut i små parseller til enkeltpersoner eller arbeiderforeninger, ville under en borgerlig regjering bare føre til en hensynsløs innbyrdes konkurranse og dermed resultere i en gradvis økning av «renten», som igjen ville gi de som tilegner seg jorda nye muligheter til å utbytte produsentene.

På den internasjonale kongressen i Brussel i 1868 sa en av våre venner [César De Paepe], i sin rapport om jordeiendom:

«Liten privat jordeiendom er dødsdømt av vitenskapen, stor jordeiendom av rettferdigheten. Da gjenstår bare ett valg. Jorda må enten bli bygdeforeningenes eiendom eller hele nasjonens eiendom. Fremtiden vil avgjøre dette spørsmålet.»

Jeg sier tvert imot: Den samfunnsmessige utviklingen vil føre til avgjørelsen om at jorda bare kan eies av nasjonen selv. Å overlate jorda til en gruppe landarbeidere ville være å overgi samfunnet til en eksklusiv klasse av produsenter.

Nasjonaliseringen av jorda vil føre til en fullstendig endring i forholdet mellom arbeid og kapital, og til slutt avskaffe den kapitalistiske produksjonsformen, enten det er i industrien eller på landsbygda. Da vil klasseskiller og privilegier forsvinne, sammen med det økonomiske grunnlaget de hviler på. Å leve av andres arbeid vil være en saga blott. Det vil ikke lenger finnes noen regjering eller statsmakt som er adskilt fra samfunnet selv! Jordbruk, gruvedrift, industri, med andre ord alle produksjonsgrener, vil gradvis bli organisert på den mest hensiktsmessige måten. Nasjonal sentralisering av produksjonsmidlene vil bli det nasjonale grunnlaget for et samfunn som består av sammenslutninger av frie og likeverdige produsenter, som driver den samfunnsmessige virksomhet i henhold til en felles og rasjonell plan. Dette er det humanitære målet som den store økonomiske utviklingen i det 19. århundre tenderer mot.